Åh, er det mulig...? Av og til er det nesten så jeg lurer på hva jeg egentlig driver med. Hvorfor jeg gjør akkurat det jeg gjør nå akkurat der jeg gjør det. Er det fordi jeg vil det? Eller fordi jeg føler jeg burde?
Jeg tror jo at Gud har en plan med mitt liv, men noen ganger holder jeg bare på å dø av nyskjerrighet på hva den egentlig er...? Jeg tror for eksempel ikke at det er tilfeldig at jeg bor i Kristiansand, at jeg går på UIA og at jeg er med å plante Sørlandskirken der, men av og til lurer jeg på hva mer som skal skje. Skal jeg vær der for alltid? I Kristiansand altså.
Skal jeg være helt ærlig så håper jeg ikke det. Jeg vil ut. Ikke leve et "vanlig" liv. Det jeg vil aller mest er å jobbe i UIO. Derfor tror jeg at jeg kommer til å gjøre det. Om noen år da selvfølgelig, jeg må jo bli ferdig utdanna først... Tenk å få jobbe fulltid (igjen)! Jeg tror det er drømmen. En gang UIO'er, alltid UIO'er...?
Akkurat nå er jeg forresten på Grimerud. Hvorfor? Det er Mission Adventures reunion. I like it, eller den begyner egentlig ikke før imorgen, men jeg liker å være her å henge litt på basen. Jeg kunne så lett bare sluppet alt jeg har i hendene og gått tilbake til UIO nå, men jeg tror ikke det er tida for det. Selv om jeg har veldig lyst. Vurderer forresten å dra til Sveits i slutten av måneden... Men jeg vet ikke ennå. MA-greier. Åh, det er så mye jeg har lyst til, men som jeg ikke har tid til...
Et lite vitnesbyrd fra onsdag, da jeg var i Skien en tur:
Jeg og Eva, ei venninne jeg tok dts med for noen år siden, var ute og rusla i byen i Skien på "jakt" etter at Gud skulle vise oss noen å prate med/be for/profetere over. Jeg, lettere "ute av trening", kjente meg ikke sinnsykt klar for et kjempesprang ut av komfortsonen min, men det blir man jo egentlig aldri så da er det bare å kjøre på likevel. Anyways. Vi rusla litt rundt og etter ei stund satt vi oss bare ned på en benk og chilla litt og venta på at noe skulle dukke opp. Noen jenter gikk forbi og satte seg på en benk et lite stykke unna. Eva spør meg om jeg har lyst til å gå bort å prate med de, og jeg svarer ganske ærlig at jeg ikke har spesielt lyst, men at jeg syns vi burde gjøre det likevel. Vi går bort, presenterer oss, småprater litt, forklarer hva vi driver med og spør de om vi kan få lov til å lytte til hva Gud har å si til de. De blir veldig glade og ønsker svært gjerne at vi skal gjøre nettopp dette. (De hadde sett noen andre bli bedt for og tenkt at de også hadde lyst å bli møtt av noen). Vi fortalte litt om hvem Jesus er for oss og at vi har et personlig forhold med Han og at vi kan be og kommunisere med Den Hellige Ånd. Vi forklarte at vi ønsket å være stille bare en liten stund for å lytte og at vi så ville si hva vi fikk for de og at de selv måtte kjenne på i hvilken grad det stemte for dem og at det bare ville være ord til oppmuntring,, ikke noe å være redd for.
Vi satte igang og i løpet av den tida vi holdt på kom stadig flere av jentenes venner til oss og joina inn i fellesskapet. Vi fikk ikke vite noe mer enn jentenes navn og alder og at de ikke var kristne men at de kjente noen som var det. De ville alle høre sannhetsord fra Gud og kort fortalt så endte vi opp med å få tale sannhet inn i livet til 5 jenter.
De bekreftet så mye av det vi fikk fra Gud og to av dem ble rørt til tårer. Det var fantastisk. Å se Gud røre menneskers liv og vite at Han kunne bruke meg. Det er ubeskrivelig! Og med alle bekreftelsene var det også oppmuntrende å vite at jeg hører fra Gud, at det ikke er mine egne tanker, men at det er Den Hellige Ånd som taler gjennom meg.
Så en liten oppfordring: Ikke vær redd for å bli brukt av Gud. Det er det beste!
