Noen ganger er det så mye lettere å være lukket... Har snakka litt om det i dag. At det faktisk kan være utrolig vanskelig å virkelig åpne seg opp for andre mennesker. Noen ting gjør skikkelig vondt å snakke om for når man sier noe til noen andre blir alt liksom dobbelt så sant og dobbelt så virkelig. Av og til vil man bare holde noe for seg selv samtidig som man MÅ fortelle det til noen. Men ingen vil vel EGENTLIG lytte...?
Det er ikke sånn at jeg har problemer med å være utadvendt og bli kjent med mennesker og alt det der, men det går liksom bare til et visst punkt. Den som vet aller mest om meg er mamma. Men ikke engang mamma vet alt. Hvem blir den som skal vite alt om meg? Blir det noen gang noen som skal vite alt? Gud er jo den eneste som vet alt, og kanskje er det best hvis det bare forblir sånn? Jeg lurer på hvem som kommer til å kjenne meg best den dagen jeg dør. Kanskje mamma? Men egentlig håper jeg at det blir noen andre.
Egentlig er det vel litt sånn at man snakker om forskjellige ting med forskjellige mennesker. De nærmeste vennene mine vet liksom litt forskjellige ting om meg og kjenner meg på forskjellige måter. Jeg er alltid meg selv, men de bare bringer frem forskjellige ting hos meg. Derfor er det sånn at mamma vet ting Andrea ikke vet, men Andrea vet ting mamma ikke vet. Cristiane vet kanskje noe ingen andre vet, men det gjør kanskje Kristoffer også. Henriette vet ting som ikke engang jeg vet av og til, men det er som oftest bra ting. Folka her på basen kjenner meg på en helt annen måte enn vennene mine hjemifra. Det betyr ikke at jeg ikke er meg selv, de bare kjente meg ikke før jeg begynte her så det de vet om fra fortiden min er bare det jeg selv forteller. De jeg gikk på Tryggheim med kjenner meg også på en annen måte enn noen andre for der var det noen nye og noen gamle venner blandet. Det er skikkelig rart å tenke på hvordan folk kjenner meg forskjellig! Hvis jeg hadde dødd i dag lurer jeg fryktelig på hva folk hadde sagt om meg...
Hvis noen skulle lure så jeg slik ut^ da jeg var ca 5 år gammel og spiste pizza hos tanta mi i Tromsø. Så da har noen av dere som leser bloggen min fått vite noe nytt om meg i dag! Ikke så voldsomt mye å vite, men jeg øver meg på å være mer åpen;P
Jeg lurer forresten på noen ting; Hva er passelig åpen? Når vet man at man har blitt FOR åpen, og når er man FOR lukket? Hvor ligger den gyldne mellomveien egentlig? Er det en personlighetsgreie eller en øvingssak?
4 kommentarer:
Jeg har ikke noe godt svar egentlig... Men jeg ville bare si at jeg synes du er veldig åpen! :) Positivt altså...
Det er et godt spørsmål.
Jeg deler ogsåforskjellige ting med forskjellige mennesker. Ingen vet alt om meg, og hvis alle som trodde de visste nesten alt om meg samlet alt de visste, så ville de fortsatt ikke vite helt alt om meg. Likevel synes jeg at jeg er ganske åpen...
Men med gode venner og nærmeste familie tror jeg nesten ikke det går an å være for åpen. Eller?
Skjønner hva du mener sinnsykt godt. Syns du er veldig åpen:) men det er jo aldri noen som vet alt om en. For eksempel vet mamma helt andre ting enn dere i gjengen vet. Også er det jo litt rart med internatskoler å sånn. Het vet man liksom ikke hvordan familien er osv, eller hvilken bakgrunn de har, på samme måte. Du er litt filosofisk:) du, skjønner, vi har om filosofi i religion nå, og mange av de samme spørsmålene går igjen:)
Jeg tenker mye på akkurat samme ting/problem. For ofte føler jeg at jeg er altfor åpen, og ser at mennesker kan bli sjokkert hvis jeg deler ting med dem de ikke forventet seg å høre. Og andre ganger forteller jeg lite. Og som alle andre sier her - jeg forteller vel egentlig forskjellige ting til ulike mennesker.
Du er i alle fall et menneske det er mulig å være åpen med. Det er bra!
Legg inn en kommentar