Relasjoner

Hmm... I det siste har jeg tenkt en god del på relasjoner i livet mitt. Både når det gjelder familien, foreldre og søsken, og til vennene mine. Ikke så mye på relasjonen til kjæresten min, for han fins jo ikke =P

Men det jeg har tenkt mest på er vel egentlig vennene mine. Hvem er de egentlig? Da mener jeg ikke at jeg ikke har noen venner, for det vet jeg at jeg har. Jeg har mange gode venner som jeg er utrolig takknemlig for. Nei, jeg tenker mer på de vennene som kanskje ikke er så veldig gode venner mer. De som en en gang i tida har vært nære, men som stadig blir fjernere. De som sårer meg og som på ingen måte tar initiativ til kontakt. Tvert imot. Som ikke spør hvordan jeg har det, ikke engang på en overfladisk måte. Er det venner?

Skal man fortsette og kalle noen venner for alltid, bare fordi man en gang har vært det? Gjør man det egentlig "slutt" med venner? Sier man sånn som man ville sagt i et parforhold, at "du har såret meg så masse og jeg tror ikke jeg orker å ha så mye mer med deg å gjøre"?

Jeg vet ikke jeg. Kanskje lar man det bare svinne hen. Slutter å ta kontakt og anser det som dødt dersom den andre ikke gjør noe for å holde liv i det. Det er hvertfall det enkleste. Men om det egentlig er det beste? Jeg tror kanskje ikke det.

Når det gjelder familie er det jo noe helt annet. De vil jo alltid være der, uansett hva. eller vil de egentlig det? Må man ikke ta vare på de relasjonene også kanskje? Og hvem er det egentlig sitt ansvar?

Når man er barn er det de voksnes ansvar. Foreldre velger i veldig stor grad hvor godt barna skal kjenne de. Men når man blir voksen ligger ansvaret mye mer hos begge parter. En må la andre slippe inn og også slippe andre inn. I mitt forhold til foreldrene mine er jeg nå så stor at jeg selv velger hvor god jeg vil at relasjonen skal være. Med det mener jeg at jeg må ta min del av ansvaret det er å ha et godt forhold. Jeg må slippe de inn. Og da tenker jeg jo mest på min far. Mamma er jo stort sett inne.

Søsken blir liksom noe en plass mellom foreldre og venner. De vil alltid være en del av deg og en kan ikke bytte de ut. En er selvsagt også mye mer bundet til dem rent følelsesmessig enn det man er til venner, men likevel krever det litt for å ha et godt forhold. Det er ikke den ene sitt ansvar mer enn den andres. Søskenforhold krever forståelse, tålmodighet, medfølelse og masse annet jeg ikke kommer på akkurat nå, men mest av alt krever det kjærlighet.

Det gjør jo igrunn alle relasjoner. Kjærlighet.

Hmmm.... Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som ikke har nok kjærlighet...? At det er min feil at et vennskap ikke varer, at jeg ikke har hatt det beste forholdet til pappa og at jeg noen ganger syns det er vanskelig å ha et godt forhold til alle søsknene mine samtidig.

Det eneste jeg vet er at jeg må holde meg nær kilden. Holde meg til Gud.